Sommeren hittil har gått altfor fort. Som vanlig! Jeg er ferdig med ferien min og første skoleuke på 3'dje året (smil og hurra!) er også snart tilbakelagt.
Jeg skrev i forrige innlegg som ble postet i påsken at det hadde skjedd mye, men at jeg ikke valgte å gå inn på det da. I skrivende stund vet jeg nesten fortsatt ikke om jeg skal og jeg får se hva jeg ender opp med da dette innlegget er kladdet antagelig ca. ti ganger.
Jeg er jo kjempe liten i bloggverden og selv om åpenhet er min nummer 2 (ca.!) livs-regel er det ikke alt som trenger ut i offentligheten på den måten en blogg sørger for det.
Jeg har gjennom vinteren og våren sittet med samme tanke prosesser som mange ganger før; om bloggen skal bestå eller slettes. Jeg har endt opp med samme svar som så mange ganger tidligere. At den skal bestå.
Jeg liker å skrive, og jeg liker å ha dette fri stedet!
Jeg liker å kunne gi familie og venner langt unna og mine faste følgere noen "up-dates" innimellom.
En gang i blant kommer også fremmede og kjente bort til meg og overrasker med hyggelige kommentarer eller har fine spørsmål til noe de har sett eller lest her inne. Det gjør skrivingen enda bedre og i tillegg er det jo alt for mange innlegg og bilder her inne som jeg selv synes er hyggelig å sitte å se tilbake på en kveld jeg virkelig ikke har noe å gjøre, smil!
Her har nemlig fire blitt til tre og det begynner jo egentlig å bli ganske mange måneder siden.
Det skjedde i januar etter en lengre, "turbulent" og litt vanskelig periode.
Det er en kjent sak at parforhold ikke er en dans på roser hele tiden, og at man hele tiden må være bevisst på paret og å jobbe med forholdet for at det skal bestå og holde seg godt.
Det har vi gjort. Ingen skal kunne si at vi ikke har prøvd eller at vi ikke prøvde nok.
Vi har kjempet sammen om prosjektet våres som hele tiden har vært oss og familien vår.
Derfor føles det naturlig nok tøft og vanskelig å ikke ha lyktes med "vårt livs prosjekt".
Vi har veldig mange år bak oss som par. Jeg møtte jo denne mannen i 2001! Vi har formet oss sammen gjennom tenårene, vi har formet oss sammen som "startere på voksenlivet", vi har fått de to beste barna på jord sammen og vi kjøpte vår første bolig sammen som vi også endte med å total renovere og forme til vårt hjem.
Det er mange år med veldig mange minner. Vonde og veldig gode.
Vi har hatt mange utfordringer igjennom mange år, og selv om det er veldig mange år siden forrige gang har vi også tidligere erfart brudd i forholdet.
Vi hadde derfor nå mange uker med mange samtaler for å være så sikre som mulig på at avgjørelsen var rett. Vi snakket heller ikke ut til andre om det fordi vi ville bli enige om alle avgjørelser sammen først og gi hverandre tid til bearbeiding sammen og hver for oss.
En krevende periode!
Det er så mange skremmende tanker ved et samlivsbrudd, og spesielt blir det skremmende med barn involvert. Man er jo nesten villig til å gå hvor langt som helst for at de skal slippe å gå igjennom sorgen det medfører.
Til tross for at det er ett halvt år siden og vi ser at ungene våre har det mye bedre får vi fortsatt innimellom skikkelige stikk av verdens dårligste samvittighet ovenfor dem. "Herregud, jeg har tatt i fra barna mine å se faren sin hver dag.."
Jeg har alltid hatt den mening at diskusjon er nyttig, at man ikke skal være enige om alt og at noe krangling er sunt. Jeg har også hatt den mening at barn ikke har vondt av å overhøre en diskusjon (selvsagt avhengig av tema). Faktisk har det vært viktig for meg at barn hører at det er menneskelig å være uenig og at vi mennesker har mange ulike følelser.
At det å kommunisere og uttrykke følelser er viktig!
Men! Da diskusjon lett blir krangel, stemmer blir høyere enn vanlige stemmer og barna hver uke sier "slutt å krangle da"! - da er det ikke sunt mer. Da får man verdens dårligste samvittighet, og man tar tak, skjerper seg og oppfører seg "riktig". Så går det noen dager eller uker og så er det akkurat det samme dårlige mønsteret igjen.
Jeg lever også etter at man klarer det man vil og det gikk da hundrevis av minutter med til tanker om hvorfor det negative mønsteret gjentok seg..
Man klarer altså ikke oppføre seg for barnas skyld en gang og det kjentes fryktelig vanskelig!
Humør og energi blir påvirket og hodene våre gjennomgikk mange samtaler og tankeprosesser. Sammen og hver for oss.
Vi har jo så mye bak oss. Så mange år og så mange erfaringer, trygghet og minner.
Man ville jo være sammen, men det skal jo også kjennes veldig godt og ikke bare "helt greit".
Jeg mislyktes med prosjektet våres. Mitt livs prosjekt! Jeg fikk det ikke til å fungere med han jeg fikk barn med. Det har føltes håpløst, meningsløst og har absolutt vært den vanskeligste prosessen jeg har kjent på.
Jeg fikk jo ikke barna for å se de annenhver jul og påske. Det var aldri en del av planen! Og jeg tror ikke enda at jeg noen gang vil føle at det er helt okei og tilgitt at det gikk som det gjorde.
Det har blitt en ny hverdag og ett nytt kapittel. En dag om gangen, og det viktigste for oss begge er at barna våre har det bra og opplever masse kjærlighet og trygghet fra oss begge ❤
