Halvmaraton

Herreminhatt! Jeg fullførte 21 km på Oslo maraton sist lørdag og jeg er ganske stolt! 

Jeg har trent så lite kondisjonstrening i sommer så den formen har ikke vært i nærheten av på topp. 

Det er ikke første gang jeg faller bort i fra kondis og prioriterer styrke i stedet. Det har skjedd flere ganger og årsaken er jo enkelt og greit at jeg synes styrketrening er veldig mye morsommere! Men igjen, for 3,5 år siden fantes det ikke kondisjon hos meg i det hele tatt. Jeg hadde jo alltid hatet det! Jeg meldte meg på 3 km på Oslo maraton (høsten 13) og målet var å jogge de 3 sammenhengende og helst på under 30 minutter. Det klarte jeg! 

Våren 14 deltok jeg på Iform's jenteløp hvor målet var 5 km sammenhengende og helst under 30 minutt. Det klarte jeg. Smil!  

Høsten 14 sto "10 for Grete" på Oslo maraton på planen. Målet var det samme, å kunne jogge mila sammenhengende. Det gikk nesten, altså det med sammenhengende. Jeg gikk litt kun i forbindelse med drikkestasjonene.

I gledesrusen som varte i flere uker etterpå meldte jeg meg på halvmaraton til i år. Billigere jo før man melder seg på og påmeldingen åpner tidligere for de som har deltatt før. Så allerede i oktober 14 meldte jeg meg på til nå-lørdagens løp. Altså har jeg egentlig hatt 11 måneder å forberede meg på..! 

Det ble en kjempe fin høstdag i hovedstaden. Etter min mening altfor varm (fordi jeg er dårlig til å presse meg selv på trening i varme). Men fordelen var jo et desto mer folksomt Oslo og med enda bedre stemning får man noen kilometer 'gratis'. Musikk, hei'ing og mye å se på underveis i løpet. 

Etter 3 km ble jeg påmint om at joggeskoene skulle vært byttet ut. Jeg kjente antydning til begynnende gnagsår. 

Jeg brukte jo samme sko i mai da jeg deltok på mila på Iform løpet og endte med gnagsår da også. (Måtte jo regne med det da man vet hva man skal i 11 måneder, men likevel "fortrenger" det til det er alt for nærme løpsdag til å rekke å gå/jogge inn nye sko!) 

Det gikk uansett fortsatt fint å jogge og alt gikk overraskende fint til 15 km. Da ble antagelig joggestilen små-rar pga de vonde tærne.

En do-tur for å tømme blæra (etter all Maxim, vann og cola på drikkestasjonene) ble også nødvendig og der sto jeg og trippet til det ble ledig. 

Jeg sto også stille å spiste banan på to stasjoner. De siste kilometerne ble gjennomført med en haltende gange/joggestil. Gikk jeg for lenge stivnet jeg nemlig i knærne så det ble nok en småRar joggestil mot slutten, smil! 

Det var ganske fantastisk å komme over målstreken å få medaljen rundt halsen! 

Hurra for boller, mer bananer, goodiebags (med sjokolade!) kaffe og drikke som ble utdelt etter målstreken. Det trengtes! 

Gangen nedover Karl Johan etterpå ble ganske stiv og vond, og bukseprøving på Cubus ga senestrekk i beinet så jeg falt bakover på benken i prøverommet..! 

Andre ærender var derfor ingen vits og etter påfyll av mat og drikke på Mc donalds reiste vi hjemover. 

Jeg sa "aldri mer", men jeg tror det kan bli en gang til likevel, smil! 

5 år

17 september 2010 parkerte vi på sykehuset kl. 10.01 (i følge parkeringsbilletten) og akkurat på minuttet en time senere 11.01 kom lillebror til vår verden. Jeg skjønner ikke helt at det allerede er 5 år siden. Jeg husker det jo som om det var for to uker siden..

Disse bursdagene altså, absolutt de årlige dagene mamma-hodet mitt tenker mest. Tror jeg i hvertfall. 

13 ganger(!) har jeg fått være mamma på mine barns bursdager og på alle sammen har jeg mimret like mye. Tida går alt for fort, ett velkjent fakta. 

Jeg er så ubeskrivelig takknemlig for ungene mine! To friske, herlige gutter. 

Som vanlig var vekkeklokken stilt til alarm tidlig i dag. En fin tradisjon som jeg setter stor pris på. Med brett med lys, kake, drikke, flagg og pakker og morgenkåpa på, listet vi oss opp til soveromsdøra hans. Bursdagssang etterfulgt av nesten en times hygge med gave-åpning og kakespising i senga. 

Gratulerer med dagen fine, blide, sjarmtroll! 5 år, men fortsatt min lille bebis 💙 

Klatrepark

For en fantastisk dag jeg hadde i går! Jeg var på Helgøya klatrepark (Hedmark) sammen med fine venner og fikk virkelig utfordret meg selv. Jeg må skryte av at jeg etter nesten 5 timers klatring hadde fullført den svarte løypen! (Timer altså inkludert de andre løypene.) Vi startet i opplæringsløypa og fortsatte med grønn og grønn +. Da kjente alle for kaffe pause og vi ble sittende stille i nesten en halv time. På grunn av kø i blå løype da vi var klare igjen gikk vi rett på den røde, noe vi endte med å konkludere i går at var lurt  på grunn av både tid og psyke, smil!

Vi fikk først utstyr; seler og hjelm.  Etterfulgt av kjapp instruksjon og alle måtte igjennom opplæringsløypa. Videre kom de grønne løypene som gikk veldig fint med kun en 'post' jeg slet ekstra for å våge meg ut på. Alt av vaiere og planker var jo så glatte på grunn av regnvær. 

Vi startet etter pausen i rød løype (7 meter over bakken) og det var helt noe annet enn de grønne løypene allerede fra den første 'posten'. 

En skikkelig kick-start! Den startet med balansering på vaier med løse tråder å holde seg i. I tillegg viste det seg fort ute på vaieren at de løse trådene var strikk! 

Det var fæle stiger, rullebrett, rør, løse planker, 'husker' og andre kreative, ekle og utfordrende hindre. 

På bilde over var det kun ei lita 'skål' som man kunne stå eller sitte på for så å slenge seg ut i lufta og kræsjlande i ett digert nett i lufta. En Tarzan utfordring fra ca. 8 meters høyde! 

Rullebrett 11 meter over bakken! 

Bildet over var gårsdagens absolutt vanskeligste og mest krevende og også den ene (ja skryt! Smil) som jeg falt ned fra. Da var jeg skikkelig redd og helt klar for å gi meg. Jeg ble derimot reddet opp på plattformen igjen og da var jeg klar til å gjennomføre de siste fire også. 

Alle løyper var fulle av kreativitet og utfordringer! Løyper fra 70 cm til 11-15(?) meter over bakken. Egen barneløype for barn fra 3-6 år, og alle over 115 cm kunne klatre i de grønne løypene. For svart løype må man være over 160 cm og jeg med mine 169 cm følte meg mange ganger i korteste laget. Det måtte lange bein og skritt til på flere av postene. 

I dag skjønner jeg ikke at jeg klarte det, men at man blir full av stahet, pågangsmot og adrenalin er da helt sikkert! I tillegg til god støtte og oppmuntring fra både venner og instruktører. (De var forresten veldig til stede, alltid i nærheten og fulle av lure tips som de ikke ga bort hvis de ikke så at kundene slet skikkelig, smil..!) 

En klatrepark må være det supre stedet for å teste egne grenser, utfordre seg selv, teste fysikken og le masse sammen med gode venner og andre! 

Anbefales på det sterkeste (og varmeste!)

I morres våknet jeg og kjente en anelse stivhet i kroppen, overkroppen spesielt. Overarmen var også blå (antagelig fordi jeg har holdt meg litt vel fast i en vaier). 

I kveld legger jeg meg (minst) 4 ganger stivere enn jeg var i morres og i morgen våkner jeg og har det antagelig enda litt verre.. 

Gosj! For en herlig treningsøkt, smil! 

Tenerife!

Vi er på ferie og vi koser oss veldig. Vi nyter hver eneste dag selvom til og med 'sol og varme'- glade meg synes det er litt i varmeste laget.. Base-temperatur på 26-31 grader + sola i tillegg! Gudskjelov for basseng (med 30 grader, smil!) for den vanlige kanariske-atlanterhavs-vinden uteblir også..! Savner den. 

Jakker hadde jeg klokskap nok til ikke å ta med, men de 6 buksene kunne jeg ha lagt igjen hjemme for det blir ikke bruk for dem. Selv ikke den natta vi reiser hjem..

Vi er med andre ord heldige med været. Selvsagt! Det er vel nesten garantert da man reiser i denne måneden. 

Jeg nyter dagene! Og spesielt nyter jeg av en av de beste lydene jeg vet; unger som leker i bassengene, latter, vann-plask og mennesker som snakker og ler. Hele den blandingen av lyder er virkelig kos for øra. En lyd som gjør at jeg flere ganger tenker "herregud, så godt vi har det!" Jeg er så takknemlig! 

Jeg setter veldig stor pris på den årlige syden-reisen vår, og det like mye i år selvom ting er litt annerledes. Vi har det veldig bra sammen på tur likevel, og det vet jeg at barna også setter stor pris på. 

Sunwing er sunwing, og det er mange grunner til at vi har lagt vår elsk på disse hotellene. Jeg anbefaler de for alle med barn (og de uten som tåler barnlige lyder) på det varmeste. Tilbudet er bredt og veldig innholdsrikt! 

Vi er halvveis og de siste dagene skal fylles med det samme som de forrige. Soling, bading, gode samtaler, mye latter, underholdning, by-vandring, deilig mat, trening og latskap.. 

(Klisje, men sånn er det da man har det så fint..!) 

Sommer, sol og varme!

Mmmm! Det er jo noe av det beste jeg vet. Tror jeg kunne ligget rett ut i sola i ukesvis hvis jeg fikk bittesmå avbrekk. Tålmodigheten er ikke helt den samme som før, men jeg liker det skikkelig! 

Jeg har ventet på sola og varmen siden tidlig i mai, men konkluderte for lenge siden med at sommeren-2015 var elendig. 

Nå runder vi ei uke med fantastisk vær og jeg er jo derfor ved veldig godt humør om dagen. Herlig! ☀️ 

Om få dager reiser vi også på årets syden-tur og jeg gleder meg stort. 

Reisen ble bestilt i januar fordi det for første gang ikke lot seg gjennomføre å reise i april/mai/juni slik vi bruker fordi jeg var i praksis på Hamar. 

Aldri tidligere har jeg bestilt reise i så god tid.. Så nå har vi ventet i en evighet! 

Jeg gleder meg til god mat, mer sol og masse bading (for det blir det ihvertfall ikke noe av her..!) Men nesten mest av alt gleder jeg meg til gruppetrening! Jeg digger det, og fordi Spenst her for lengst sluttet med det er det jo lurt å velge hoteller som tilbyr det da man skal på tur! 

Sunwing er greia! Smil. Det har det vært de siste årene og så lenge ungene fortsetter å legge sin elsk på konseptet med Lollo og Bernie, minidisko osv. fortsetter vi nok å velge blant disse hotellene noen år til. 

Uansett, det blir step/styrke, core, crosstraining, yoga og 'fast, fit & fabulous'! Det blir nok ganske awesome. 

Eneste minus; jeg klarer ikke å skikkelig komme i gang med det nye skoleåret og siden sola kom hit og lyset på pc'en i sola blir så dårlig.. - må jeg bruke noen kvelder på hotellet til studier (blæ!) 

Ny mappe-oppgave/eksamen er nemlig i gang! 

Bare jeg kommer ordentlig i gang så.. Da blir det bra, smil! 

Lenge siden!

Våren var travel med praksis på Hamar og veldig mye pendling i den forbindelse. I tillegg til jobb, og alt i den vanlige hverdagen. Det var krevende, og jeg er glad perioden er over.

Sommeren hittil har gått altfor fort. Som vanlig! Jeg er ferdig med ferien min og første skoleuke på 3'dje året (smil og hurra!) er også snart tilbakelagt. 

Jeg skrev i forrige innlegg som ble postet i påsken at det hadde skjedd mye, men at jeg ikke valgte å gå inn på det da. I skrivende stund vet jeg nesten fortsatt ikke om jeg skal og jeg får se hva jeg ender opp med da dette innlegget er kladdet antagelig ca. ti ganger. 

Jeg er jo kjempe liten i bloggverden og selv om åpenhet er min nummer 2 (ca.!) livs-regel er det ikke alt som trenger ut i offentligheten på den måten en blogg sørger for det.

Jeg har gjennom vinteren og våren sittet med samme tanke prosesser som mange ganger før; om bloggen skal bestå eller slettes. Jeg har endt opp med samme svar som så mange ganger tidligere. At den skal bestå.

Jeg liker å skrive, og jeg liker å ha dette fri stedet!

Jeg liker å kunne gi familie og venner langt unna og mine faste følgere noen "up-dates" innimellom. 

En gang i blant kommer også fremmede og kjente bort til meg og overrasker med hyggelige kommentarer eller har fine spørsmål til noe de har sett eller lest her inne. Det gjør skrivingen enda bedre og i tillegg er det jo alt for mange innlegg og bilder her inne som jeg selv synes er hyggelig å sitte å se tilbake på en kveld jeg virkelig ikke har noe å gjøre, smil!

Her har nemlig fire blitt til tre og det begynner jo egentlig å bli ganske mange måneder siden.

Det skjedde i januar etter en lengre, "turbulent" og litt vanskelig periode. 

Det er en kjent sak at parforhold ikke er en dans på roser hele tiden, og at man hele tiden må være bevisst på paret og å jobbe med forholdet for at det skal bestå og holde seg godt. 

Det har vi gjort. Ingen skal kunne si at vi ikke har prøvd eller at vi ikke prøvde nok.

Vi har kjempet sammen om prosjektet våres som hele tiden har vært oss og familien vår. 

Derfor føles det naturlig nok tøft og vanskelig å ikke ha lyktes med "vårt livs prosjekt". 

Vi har veldig mange år bak oss som par. Jeg møtte jo denne mannen i 2001! Vi har formet oss sammen gjennom tenårene, vi har formet oss sammen som "startere på voksenlivet", vi har fått de to beste barna på jord sammen og vi kjøpte vår første bolig sammen som vi også endte med å total renovere og forme til vårt hjem. 

Det er mange år med veldig mange minner. Vonde og veldig gode. 

Vi har hatt mange utfordringer igjennom mange år, og selv om det er veldig mange år siden forrige gang har vi også tidligere erfart brudd i forholdet. 

Vi hadde derfor nå mange uker med mange samtaler for å være så sikre som mulig på at avgjørelsen var rett. Vi snakket heller ikke ut til andre om det fordi vi ville bli enige om alle avgjørelser sammen først og gi hverandre tid til bearbeiding sammen og hver for oss.

En krevende periode! 

Det er så mange skremmende tanker ved et samlivsbrudd, og spesielt blir det skremmende med barn involvert. Man er jo nesten villig til å gå hvor langt som helst for at de skal slippe å gå igjennom sorgen det medfører. 

Til tross for at det er ett halvt år siden og vi ser at ungene våre har det mye bedre får vi fortsatt innimellom skikkelige stikk av verdens dårligste samvittighet ovenfor dem. "Herregud, jeg har tatt i fra barna mine å se faren sin hver dag.." 

Jeg har alltid hatt den mening at diskusjon er nyttig, at man ikke skal være enige om alt og at noe krangling er sunt. Jeg har også hatt den mening at barn ikke har vondt av å overhøre en diskusjon (selvsagt avhengig av tema). Faktisk har det vært viktig for meg at barn hører at det er menneskelig å være uenig og at vi mennesker har mange ulike følelser. 

At det å kommunisere og uttrykke følelser er viktig! 

Men! Da diskusjon lett blir krangel, stemmer blir høyere enn vanlige stemmer og barna hver uke sier "slutt å krangle da"! - da er det ikke sunt mer. Da får man verdens dårligste samvittighet, og man tar tak, skjerper seg og oppfører seg "riktig". Så går det noen dager eller uker og så er det akkurat det samme dårlige mønsteret igjen. 

Jeg lever også etter at man klarer det man vil og det gikk da hundrevis av minutter med til tanker om hvorfor det negative mønsteret gjentok seg.. 

Man klarer altså ikke oppføre seg for barnas skyld en gang og det kjentes fryktelig vanskelig! 

Humør og energi blir påvirket og hodene våre gjennomgikk mange samtaler og tankeprosesser. Sammen og hver for oss. 

Vi har  jo så mye bak oss. Så mange år og så mange erfaringer, trygghet og minner. 

Man ville jo være sammen, men det skal jo også kjennes veldig godt og ikke bare "helt greit". 

Jeg mislyktes med prosjektet våres. Mitt livs prosjekt! Jeg fikk det ikke til å fungere med han jeg fikk barn med. Det har føltes håpløst, meningsløst og har absolutt vært den vanskeligste prosessen jeg har kjent på. 

Jeg fikk jo ikke barna for å se de annenhver jul og påske. Det var aldri en del av planen! Og jeg tror ikke enda at jeg noen gang vil føle at det er helt okei og tilgitt at det gikk som det gjorde.

Det har blitt en ny hverdag og ett nytt kapittel. En dag om gangen, og det viktigste for oss begge er at barna våre har det bra og opplever masse kjærlighet og trygghet fra oss begge ❤