Neglerotbetennelse

Først og fremst; hurra for godkjent praktisk eksamen.

Jeg var så nervøs da jeg reiste nedover til Elverum.
Jeg fikk skyss med mamma så siste repetisjon ble gjort i bilen på vei nedover.

Inne ble det skravling med like (?) nervøse medstudenter og noen som var lettet og glade

for allerede å vært inne og bestått. 

Temaene vi kunne komme opp i var som nevnt; sirkulasjon med BT måling og puls, respirasjon, bevissthet,

hjerte og lunge redning, sengeskift med og uten pasient, eller med avføring. Eliminasjon/kateterisering 

og injeksjoner, subcutane og intramuskulære. 

Jeg kom opp i sistnevnte. Kom inn, fikk en "case", svarte på spørsmålene, fant fram utstyret,

trakk opp injeksjonen og satte den intramuskulært på dukka. 

Så godt å høre "dette er bestått det Minde". Smiil

                 (Ikke fra eksamen) 

Så har vi gått rett fra praktisk eksamen til mappe eksamen som vi nå skal jobbe med i grupper
fram til juni.  Tenk.. Snaart ferdig med det første året. 

Hurra, en gang til! 

Men det kjedelige er at jeg har blitt stillesittende med neglerotbetennelse. 

Smertene har tidvis vært det jeg mener likestilles med fødselssmerter. Ganske grusomt. 

Jeg har aldri hatt noe sånt før og håper jeg slipper det senere også. Jeg sitter med foten i grønnsåpebad
to ganger daglig (til og med midt på natten da smertene er for ille).
Jeg drypper med sårsprit og håper virkelig det går over snart!

Jeg kan ikke bruke vanlige sko for de klemmer på tåa, og derfor må jeg bruke mannens enorme, oransje gummistøvler hvis jeg skal ut av døra. Ikke bare er de fæle, de er også tunge, store og ubehagelig å gå med. Flaut er det også..!

Men alt for at bedringsprosessen skal komme fort så jeg kan ut å røre på meg igjen. Tvi tvi! 

Oppfordringen til alle dere da, blir å aldri klippe tånegler i bue eller for kort..!  

(Jeg har lært..)