I april i fjor la jeg om til et karboredusert kosthold og dette året kunne sikkert fått en egen bok.
Jeg har mange nye erfaringer, gode og dårlige. Jeg har møtt på mange utfordringer dette året, men jeg tror jeg har lært noe av alle. Jeg har utforsket, prøvd ut, feilet og igjen; lært masse! Spesielt tenker jeg på hvordan jeg og min kropp reagerer på ulik mat.
(helt i begynnelsen)
For et år siden følte jeg at jeg hadde prøvd alt og feilet på alt.
Jeg leste om kosthold og trening hele tiden, men troen på å lykkes med noe hadde jeg mistet.
Likevel sa det tilslutt stopp, og da påsken var over i fjor samlet jeg alt av godteri og kjeks i ei kasse som fikk ny plass i låven. Jeg brukte noen uker på å bytte ut brød, potet, pasta, ris og annen mat med mye karbohydrater og fant etterhvert gode erstatninger. Brødskiven var det vanskeligste
(og er forsåvidt det enda, fordi den er god, tilgjengelig og rask).
Nye oppskrifter ble utprøvd, og selvsagt ble det derfor tilbragt flere timer på kjøkkenet enn jeg
ville gjort til vanlig. Mye mat gikk rett i søpla og andre oppskrifter fikk plass på tavlen eller innsiden av kjøkkenskapet. Etter noen uker var jeg nede på et minimalt inntak av karbohydrater, under 50 om dagen.. Lavkarbo er er veldig vidt begrep og man kan si at man er på lavkarbo hvis du holder deg under 150 KH/dag. Et normalt kosthold har kanskje over 300.. I løpet av dette året har jeg vært flere turer innom ketolyse, som er av de strengeste lavkarbo dietten, med under 20 KH/dag. Altså; det finnes flere nivåer.
Det samme gjelder for fett og proteininntaket.
Først og fremst falt jeg for dette kostholdet fordi jeg så på det som eneste måte å bli kvitt
sukkeravhengigheten min. Jeg ville føle meg mett, slippe å alltid føle meg "fysen" på noe, få mer
energi, unngå å ende med diabetes
(som jeg har i familien) og selvsagt ville jeg ned i vekt.
Den første perioden
(husker ikke helt, men mellom 1 og 2 uker) hadde jeg konstant vondt i hodet og jeg var
veldig slapp. I følge mannen var jeg også et ork å være sammen med til tider. Jeg var rett og slett sur og trøtt døgnet rundt.
-Jeg var på sukkeravvenning!
Gudskjelov snudde det ganske fort og jeg ble mer energisk enn jeg tror jeg har følt meg i hele mitt liv. Jeg kom hjem fra jobb og vasket storvask i huset selv om det ikke trengtes, jeg hadde to treningsøkter på samme dag og viktigst så var jeg glad og fornøyd.
Resultatene kom også på vekta, og det beste var nesten at maten jeg spiste gjorde meg mett og jeg slapp å gå på jakt i kjøkkenskap og skuffer etter middag.
Videre viste det seg at godte-skåla kunne sendes rundt på avdelingsmøte uten at jeg trengte eller
hadde lyst til å forsyne meg. Hos svigermor sto Twist-skåla på bordet, men jeg hadde ikke noe
behov.
Den følelsen, for meg var helt utrolig. Jeg hadde
aldri kunne forestilt meg å nå hit!
(STORE fristelser)
Slik har året fortsatt. Jeg mistet søtsuget. Jeg fikk mer energi, jeg gikk ned i vekt, jeg var både lettere og gladere. Selvtilliten vokste og treningsresultatene kom endelig de også.
Selvsagt har det vært tøft og vanskelig til tider og jeg har fått testet min egen styrke, disiplin og
stahet veldig mange ganger. Jeg har sprukket flere ganger og jeg har kjent på at det er tøft å bane seg inn igjen på riktig spor etter en utskeielse. Jeg har hatt sukker"abstinenser" flere ganger..
Jeg er glad for at jeg hadde min første sprekk, som også var planlagt først etter nesten 2 måneder på dietten, for da vi skulle reise til Tyrkia i fjor hadde jeg rukket å gå ned 6 kilo og selv om nesten 3 av disse kom på igjen i løpet av den uka var jeg både nysgjerrig og motivert til å komme raskest mulig tilbake til dette kostholdet for å se flere endringer jeg kunne oppnå med lavkarbo.
(Jeg deltok på Oslo maraton)
Videre så jeg fram til sommerferien da jeg også skulle ta en pause fra kostholdet.
Flere kiloer forsvant, noen kom på igjen i løpet av ferien og de forsvant like fort etter ferien.
Jeg har slakket på kravene på reiser og ferier og banet meg raskt inn igjen hver gang.
Det er egentlig en "metode" som er frarådet, da det naturligvis er vanskeligere å spise seg sukkerfri da sukker (vanlig mat) nesten blir fungerende som belønning. På en måte.
Dessuten sier det seg jo selv at veldig mange ikke klarer å bane seg inn igjen, men forblir på
sukkerkostholdet/sprekken.
Dette har likevel vært min vei og den har fungert for meg. Jeg har vært streng i hverdag og helg, men har altså slakket på kravene i ferier og på reiser. Da juleferien kom hadde jeg bestemt meg
(for ja, veldig mye har handlet om planlegging og forberedelser) at jeg skulle ha 4 dager med "fri". Vekta viste 16,4 minus og nesten 50 cm borte, samlet fra de steder jeg har målt og fulgt med.
Jeg var stolt som en hane!
Disse fire dagene ble derimot til 8, og for første gang hadde jeg sprukket skikkelig i forhold til avtalen jeg hadde på forhånd med meg selv. Jeg var før denne sprekken bare 2 kilo unna min målvekt og ble av den grunn ekstra irritert på meg selv for å ha dratt sprekken lenger enn planlagt. Opp og nedturer!
(LykkePåJord å endelig få tak i Lk-is)
Ukene etter nyttår svingte vekten fra dag til dag og jeg skjønte etterhvert at kroppen var fornøyd.
Jeg hadde min målvekt og kroppen hadde sin.
Jeg stagnerte, eller nådde et platå som det også kalles.
Uansett hvor flink jeg var med maten eller treningen sto vekten stille. I tillegg leste jeg deprimerende ting som at 9/10 har gått opp igjen det de gikk ned innen et år, og at kroppen vil motarbeide den nye vekten i 2-3 år etter et større vekttap. Utskeielser som før var forbeholdt ferier, reiser og jul ble nå også til noen helger, bursdager og andre hendelser. Motivasjonen sank noe, men
til tross for hyppigere utskeielser har jeg klart å holde vekten nogenlunde stabil.
Jeg har ingen problemer med å holde meg til kostholdet i hverdagen, men det er den hverdagen som er "annerledes" som er tøffere. For eksempel hadde jeg på forhånd bestemt meg for at jeg skulle holde meg karbo-fri i påskeferien. Vi skulle jo reise på ny Tyrkiatur bare 2 uker etter påsken så da kunne jeg vente til da. Det gikk helt fint fram til vi påskeaften satt i en fin snøgrop i fjellet sammen med hele familien min. Vi grilla pølser
(som jeg elsker!) og jeg sprakk med lompe på pølsa.
(og på grunn av den lompa kunne jeg likesågodt ta lompe på neste pølse også, og siden jeg allerede hadde tabbet meg ut kunne jeg ta en kvikk lunsj da jeg var i gang. Vel hjemme kunne jeg likesågodt stupe ned i påskeegget til 6 åringen, som har samme favoritt smågodis som meg og da kunne jeg også ta en bit av guttas Grandiosa
og tilslutt noen brødskiver til kveldsmat..!)
Ja, sånn ser en spiseorgie ut for meg. Hvis jeg først sprekker, da sprekker jeg skikkelig.
Det er den største utfordringen jeg har nå etter 1 år på dietten.
(daglige desserter på ferie)
Et viktig mål og seierpunkt er at jeg kan komme dit hvor jeg ikke trenger å spise hva jeg vil resten av dagen bare fordi jeg smakte på
en bit av ett eller annet. Det skal det jobbes med!
Jeg sitter i Tyrkia i skrivende stund med potetgull skåla i fanget og cola light'en i glasset. Jeg tenkte jeg skulle skrive at jeg koser meg, men så stoppet tankene der.
...Ja, selvsagt koser jeg meg! Men det må jo sies at jeg samtidig føler meg fryktelig råtten
(ja rett og slett!) etter nesten 3 uker med "normal" kost. Jeg kom meg nemlig ikke 100% på riktig spor mellom påske og denne ferien og spesielt denne uka her nede har det vært mye "gammeldags" mat.
Masse brød (sukker i fast form), pommes, bakt potet, pasta, desserter og veldig mange is.
Jeg er oppblåst, har daglige dobesøk, mageknip, nye kviser hver dag, hodevondt og hele kroppen er slapp og tung. Jeg sover dårligere og gjesper derfor "hele tiden".
De nevnte tingene er bivirkninger jeg har fått merke dette siste året.
Aldri tidligere tenkte jeg på karbohydrater/sukker som årsak til mageknip eller et nytt kviseutbrudd.
Men nå er det ingen tvil.
Hver gang jeg har spist "forbudt" mat, som sukker, stivelse fra brød eller frokostblanding, godteri, kjeks eller annet ender jeg med samme reaksjoner.
Jeg får vondt i hode, jeg får blodsukker forandringer (fæle cravings, eller humørforandringer), magevondt, fett hår og jeg mister mer hår, jeg får kviser og hvis jeg slapper av i magen kan noen lett ta meg for å være 7 måneder på vei.
På den måten skal det derfor bli veldig fint å komme hjem fra ferie og tilbake til gode rutiner og måltider. Jeg trives enkelt og greit ikke slik jeg har det nå.
Med "inclusive" pakken vi har her, og det
store utvalget av mat kunne jeg helt fint reist hit på diett også. Men igjen; det henger fortsatt i meg, at det er ferie, det kan slakkes på kravene, det skal være kos og det skal være lettvint. En smak av "søppelmaten" fører øyeblikkelig med seg mer sug etter alt annet også og sirkuset er i gang. Med andre ord, sprekker jeg litt - sprekker jeg mye.
Det er akkurat her jeg er svak. Jeg kommer dårlig overens med blodsukker, rett og slett.
En smak blir til flere, og derfor har jeg i hverdagen nå funnet meg
fint til rette med å holde meg fullstendig unna. Altså holder jeg blodsukkeret ganske stabilt i stedet og hele jeg fungerer bedre.
(En åpnet pose, er en tom pose, leste jeg i ei bok i går og for meg stemmer det..)
Jeg trives med dette kostholdet og det jeg i starten så for meg som en vei å gå fram til målet har
nå ingen "the end" dato/tidspunkt. Jeg kommer til å fortsette med denne kosten fordi den gjør meg godt. Jeg trives og har det bra med lavkarbo.
Det eneste jeg håper, er at vekta stagnerer der jeg er fornøyd og at jeg med tid og stunder kan
spise ei og annen skive grovt brød og frukt igjen, uten at vekta går oppover.
Til sist, et idyll bilde av min ellers flotte tilværelse om dagen
